Jeg har tidligere skrevet mye om ledelse og at et medfødt ledergen er nødvendig for å bli en absolutt topp leder. Forskerne jobber også kontinuerlig med å kartlegge lederegenskaper. Ved Harvard Business School har de i ti år undersøkt hva som skiller de absolutt beste lederne fra de gode lederne.

I disse dager leser man stadig om at Norge må drive innovasjon slik at nye bransjer og produkter kan oppstå. Alt dette er nødvendig når vi ikke lenger har oljen som motor. Betyr ikke det at det er unge mennesker som vil stå i spissen for utviklingen? Hva skal vi da med et erfarent lederskap? Er det helt avleggs?

I likhet med alle andre som uttaler seg om året som kommer, vet jeg ingenting om det. Ser vi tilbake på det "eksperter" tidligere har uttalt om hva de forventer av fremtiden, er fellesnevneren at de stort sett tar feil. Så hvis jeg bommer helt på spådommene jeg gir i denne kommentaren, er jeg i hvert fall i godt selskap!

Det er mange definisjoner av ledelse, og ikke minst, hva som er god ledelse. Noen er gode, og noen er mindre gode, men er det ikke til slutt avgjørende at lederne får ting til å skje?

All statistikk viser at antall år en toppleder sitter i jobben er minkende. Skiftene blir hyppigere. Det betyr ikke at lederne er ubrukelige, men at det skjer mye i løpet av noen år, og at det er nødvendig å få inn ledere med en annen bakgrunn, erfaring eller kompetanse. Den lederen som forsvinner, vil gjøre en utmerket jobb i et annet selskap som har behov for nettopp hans eller hennes kompetanse.

Vi har kommet til årsoppgjøret for de fleste bedrifter. Hva gjør du hvis regnskapssjefen eller økonomisjefen blir syke, eller dere trenger ekstra kapasitet i denne fasen?

Enten du leder en liten eller stor bedrift, så har du med mennesker å gjøre. Skal du lykkes må du bruke tiden din på best mulig måte. Er det riktig å prøve å få samtlige medarbeider med på laget,  eller er det noen du bare må gi opp?

Når jeg hører begrepet gründer, så tenker jeg unge, kreative mennesker fulle av pågangsmot, med en eller annen idé de brenner for. De legger ned alt de har av kapasitet og ressurser i selskapet sitt. Noen få lykkes - resten går dessverre dukken av en eller annen årsak. Har eldre ledere noen misjon i slike selskaper?

Vi ser det fortsatt stadig vekk i media. CEO måtte gå og CFO er konstituert som CEO. Blir det en løsning fordi det er lettvint for styret? Min påstand er at dette i de fleste tilfeller er en helt gal løsning. 

Ledelse kan læres og trenes. Men for å bli skikkelig god, må du ha riktige gener også. Kulestøteren bør trene kulestøt og ikke maraton. Gener er like viktig i ledelse som i idrett.