Prestasjonsledelse — hva skal til for å nå ditt fulle potensial?

Det var ikke mye penger i den norske alpinsporten i 1988. Vi hadde ikke hatt noen resultater i sporten siden Stein Eriksen i 1954. Ikke vunnet en medalje i herrealpint på 34 år – ingen seier, ingen sponsorer. Ingen sponsorer, ingen penger. Likevel var det ikke penger som skulle føre til vinnerkulturen som tok det norske herrelandslaget i alpin til nye høyder mellom ‘88 og ‘94.

Jeg ble en del av alpinlandslaget på slutten av 80-tallet, og begynte raskt å vanke på Olympiatoppen – hvor toppidrettsfolket i Norge møtes, utveksler erfaringer og lærer av hverandre. Jeg var i slutten av tenårene og trodde jeg var en tøff kar, trodde jeg trente hardt – men det er jo begrenset hvor mye man trener som alpinfolk. Vi tar tross alt heisen opp, og kjører ned. Derfor bestemte vi oss for å trene litt med de andre landslagene for å se hvor lista lå, og vi begynte med tre dager sammen med skøytelandslaget.

Der var Johan Olav Koss, Geir Karlstad og Ådne Søndrål – tøffe karer som vant stort sett alt de var med på og som ble olympiske mestere, hele gjengen.

Det viste seg at det første skøyteløpere gjør kl. 8 om morgningen er å gå ned i 90 grader skøytestilling.

Vet du når vi reiste oss opp igjen? Kl. 12.

Vi var mer eller mindre nede i 90 grader i 4 timer. Da skulle man tro at det var lunsj, men den gang ei. Først var det Cooper-test; løp så langt du kan på 12 minutter etter å ha sittet 4 timer i 90 grader. Deretter var det 20 minutter lunsj, etterfulgt av skøytestilling fra kl. 13 til kl. 16.30 igjen. Jeg fant raskt ut at det var forskjell på å trene hardt, og trene hardt.

Hva skal til for at vi skal nå det beste i oss selv?

Mitt inntrykk fra toppidretten gjennom 20 år forteller meg at det ofte er mennesker med ganske ekstreme verdier og holdninger som når veldig langt. Kanskje er de ikke de mest behagelige menneskene å ha rundt seg, men de er flinke til å sette fingeren på hva som skal til for at vi skal nå det beste i oss selv.

Selv hadde jeg en ganske ekstrem far, som pushet meg og trykket på mine knapper i oppveksten – noe som ikke alltid var behagelig da – men jeg er veldig glad for at jeg lyttet til det meste av det han hadde å si. Det ga meg mye – både som idrettsmann og menneske.

Vi er alle født forskjellig, så det eneste vi egentlig kan gjøre er å tilpasse oss slik at vi når maksimale av vårt eget potensial, hvis det er det vi ønsker oss.

Jeg tror, at hvis man har lyst til å lykkes som et individ eller som et lag, så må hvert individ i gruppa selv ta ansvar gjennom holdninger og verdier. Stå opp om morgenen, gjøre et ærlig stykke arbeid, og skape en god kultur der hvor man jobber, trener i en treningsgruppe eller lærer noe på skolen.

Foto: Interimleder.

Vinnerkultur = bedre av å trene sammen

I idretten kaller vi en slik kultur en vinnerkultur, og definisjonen på en vinnerkultur er at man blir bedre av å trene sammen. Veldig ofte i idretten er det det motsatte som gjelder; der hvor man holder hverandre nede på grunn av sjalusi og konkurranse.

Det var ikke mye penger i alpinsporten i 1988. Vi hadde ikke hatt noen resultater i sporten siden Stein Eriksen i 1954. Ikke vunnet en medalje i herrealpint på 34 år – ingen seier, ingen sponsorer. Ingen sponsorer, ingen penger.

Da jeg møtte opp på den første treningen forsto jeg raskt hvorfor det var slik. Etter to timer med trening, fantes det ikke spor av svette i panna på det som kan beskrives som en syklubb med folk som var storfornøyde med å bare være på landslaget. Alpinister som kanskje var best i landet – men som ikke var i nærheten av å prestere internasjonalt.

Ole Kristian Furuseth var unntaket. Han var det vi kaller en 24-timer-utøver; en som tilrettelegger dagene så godt som mulig, for å bli så god som man kan bli. En med gode holdninger, gode verdier og som legger inn timene.

Selv om Furuseth var den som la inn mest arbeid, var han ikke nødvendigvis den beste enda i ’88. De andre gutta på laget kunne ikke forstå hvorfor han sto på så hardt, men Furuseth lot seg ikke affisere av dette. Han fortsatte å prøve å ta ut det beste av seg selv, gjennom et ærlig stykke arbeide. Gode holdninger, gode verdier, stå opp om morgningen hver eneste dag og legge inn arbeidet – og ble dermed den første norske alpinisten som vant en medalje på nesten 40 år i 1991.

Les også: Fra prestasjonsledelse til prestasjonseierskap

4 uskrevne regler ble starten på alpinlandslagets vinnerkultur

Grunnarbeidet for alpinlandslagets vinnerkultur var dermed lagt. Fra 1991 og fram til i dag –de siste 31 årene – har vi vunnet over 80 medaljer i OL og VM i alpint. De forrige 40 årene var det null medaljer. Og rundt 70% av medaljene ble vunnet av 10 utøvere som kom opp, sammen med Furuseth, fra ‘88 til ‘94 – fram mot OL på Lillehammer. De årene der tror jeg vi hadde en spesielt god kultur.

Og det er fire uskrevne regler som jeg tror at bidro til at prestasjonskulturen ble gull verdt:

1. Lederskapet: Foruten trenerne var Ole Furuseth den naturlige lederen. Det var han som presterte best i gruppa, som sto på mest og som viste gruppa at det var mulig å kjøre fort. Vi lette etter en snarvei til suksess – Ole lærte oss at det ikke finnes. Du må stå opp og gjøre jobben, hver morgen.

2. Ryddig kommunikasjon: Vi hadde møter hver dag, oppe i fjellet, hvor vi bygget vår egen arena. På de møtene hadde vi veldig høy takhøyde, snakket ærlig og brutalt, og møtene fortsatte ikke i korridoren etterpå.

3. Ingen Jantelov: Vi ble inspirerte av hverandres resultater, uten sjalusi. Vi lærte av hverandre, og feiret den som vant med spørsmål om hvordan man fikk det til, hvorpå vinneren delte av sine erfaringer.

4. Respekt: Vi respektere hverandres holdninger og verdier. Vi hadde ulike treningsarter og behov, og det var helt greit, men hvis det ble stillstand uten utvikling fikk vi lov å utfordre hverandre.

Foto: Tor Richardsen - (Arkiv - Talerforum).

Det som da skjedde med norsk alpinsport fra ‘88 til ‘94 var at vi prestere bedre, vant mer, fikk flere sponsorer og mer penger. Penger som vi tidligere ikke hadde hatt. Men mye penger gir ikke nødvendigvis i seg selv gode resultater. Det er gode holdninger og verdier, og en vinnerkultur, som gir verdi – og potensial.

Dette fungerer litt som en pyramide; du må fylle på med god kultur i bunn, for å gjøre pyramiden stabil. Deretter kan du bygge i høyden.

Se hele foredraget til Kjetil André Aamodt her!