Lille julaften 1969 ringte telefonen hos inspektør Olav K. Kristiansen på Oljekontoret i Industridepartementet. Det var Ed Jobin, sjef for Phillips Petroleum i Norge. Med ordene «Olly, I think we’ve got an oilfield here», var det norske oljeeventyret i gang. I de neste femti årene skulle vi oppleve en klassereise ingen annen generasjon har opplevd. I denne artikkelen tar jeg deg med på denne reisen fra et økonomi- og forvaltningsperspektiv. En reise som ikke bare handler om flaks, men like mye om sunn fornuft.
Denne artikkelen er basert på et foredrag jeg holdt på Interimdagen 2024 – BEST I VERDEN på Grand Hotel. Du kan se foredraget her.
1969: Ekofiskfeltet, tidenes julegave
Siden funnet av Ekofiskfeltet i 1969, som ble åpnet i juni 1971, da oljen strømmet opp fra brønnhodet til boreplattformen, Gulftide, har norsk økonomi hatt en eventyrlig vekst.
Oljefunnet ble tidenes julegave for en nasjon som fra å ligge i det nedre sjiktet for velstand per innbygger i Europa (og 20 prosent under Sverige målt i BNP), har gått til å bli et av verdens rikeste land.
Den viktigste grunnen er oljen, og hvordan vi har forvaltet denne rikdommen. Det er et oppdrag NBIM (Oljefondet) med Nicolai Tangen i spissen i dag utfører med glans, men som også er bygget på flere tiår med læring, tilpasning, flaks og kloke beslutninger. Det er nemlig ikke selvsagt at slike rikdommer kommer folket til gode.
Ressursforbannelsen og «hollandsk syke»
Det hender at nasjoner gjør de samme feilene som mange folk gjør. Når inntektene stiger, øker de forbruket tilsvarende. Det er aldri en god strategi.
Det å forvalte en ressursformue har vært en utfordring for mange nasjoner. Man får det man kaller ressursforbannelsen: man misbruker eller skusler bort rikdommen, og den kommer ikke fellesskapet til gode. Noen ganger havner pengene i lommene på internasjonale oljeselskaper, noen ganger andres lommer nasjonalt.
Ett eksempel på dette er «hollandsk syke», et begrep som stammer fra den gangen Nederland tidlig på 60-tallet oppdaget store gassforekomster på Groeningen-feltet. De pumpet opp olje og brukte penger som en full nasjon, noe som gikk veldig galt, selv om landet nå har kommet på fote igjen.
Her har Norge skilt seg ut, av flere grunner. Vi var et ganske velorganisert og sivilisert land, vi har hatt fremsynte politikere og byråkrater som har lagt forholdene til rette, både for å få tak i inntektene og forvalte dem på en god måte. Prinsippene i Stortingsmeldingen 25 (1973-1974) var enkle, men viktige: Vi skulle ikke la forbruket følge inntektsveksten, men øke forbruket gradvis og spre formuen og utnyttelsen av denne over lang tid.
Perfekt timing: Fra skipsbygging til leverandørindustri
Timingen for oljefunnet var egentlig helt perfekt. Norge var på 70-tallet en stor skipsfartsnasjon, men befant seg etter hvert i en stor krise med slankere ordrebøker. Med økt oljeproduksjon, kom behovet for borerigger, og mange skipsverft startet å produsere offshorefartøy eller ble konvertert til offshoreverft rettet mot rigger. Siden da har Nordsjøen og norsk sokkel vært et laboratorium for å utvikle verdens mest avanserte teknologi for oljevirksomhet til havs.
70- og 80-tallet: Prøving og feiling
Hermod Skånland beskrev denne perioden på en treffende måte: «Vi la veldig gode planer, og så la vi i vei i en annen retning.» Det som skjedde på 70-tallet var at vi brukte veldig mye oljepenger, etter hvert som de kom, stikk i strid med stortingsmeldingen. Oljeprisen skjøt i været. Først i 1973, og så doblet den seg i 1979. Lykken var nok bedre enn forstanden, og hadde ikke dette skjedd ville norsk økonomi fått enorme problemer. Optimismen fortsatte på 80-tallet, i den såkalte Jappetiden, hvor forbruksveksten steg med 10-12 prosent hvert år. I 1986 raste oljeprisen, noe som ble etterfulgt av etterkrigstidens verste nedgangskonjunktur, boligkrakk og en krise i banksystemet. Alle de store forretningsbankene i Norge gikk i praksis konkurs og ble i en periode overtatt av staten.
Intervju med Øystein Olsen på Interimdagen, 1. februar, 2024.
1990- og 2000-tallet: Statens petroleumsfond og nye retningslinjer for den økonomiske politikken
Men vi lærte underveis. Det hadde lenge eksistert en tenkning blant økonomer og politikere om at overskuddspengene fra oljeinntektene kunne plasseres i et oljefond. Da Willoch-regjeringen tok over i 1981, nedsatte de Tempo-utvalget, ledet av visesentralbanksjef, Hermod Skånland, som skulle vurdere det fremtidige omfanget av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel.
Det var de som var de første til å omtale et oljefond. Selv om utvalget manglet tiltro til at politikerne ville klare å unngå å bruke pengene og anså et fond som urealistisk, ble Statens petroleumsfond etablert i 1990. Første innskudd kom i mai 1996, i form av over 1,9 milliarder kroner. I 2001 ble handlingsregelen vedtatt, som sa at bruken av oljepenger skulle tilsvare realavkastningen av Oljefondet.
Oppskriften bak Oljefondets suksess
Statens pensjonsfond utland, populært kalt Oljefondet, har opplevd en imponerende vekst og har i øyeblikket en verdi på over 16 tusen milliarder kroner. Den røde kurven i diagrammet illustrerer fondets gjennomsnittlige årlige avkastning fra 2003 frem til nylig. Når vi tar hensyn til inflasjon, er fondets realavkastning faktisk over det nivået som nå er fastsatt for fondets årlige uttak, som ligger på 3 til 4 prosent.
Suksessen til Oljefondet kan ikke tilskrives en enkelt faktor. Det er, først og fremst, resultatet av en høyst kompetent forvaltningsorganisasjon i Norges Bank Investment Management (NBIM). I tillegg spiller den solide fondskonstruksjonen og de strategiske beslutningene som tas i Finansdepartementet en betydelig rolle. Om jeg skal peke på tre suksesskriterier, er det disse:
- En klar styringsmodell og arbeidsdeling mellom eier og forvalter: Politikerne legger seg som regel ikke opp i enkeltinvesteringer.
- En langsiktig investeringsstrategi: Det har vært mulig å agere motsyklisk.
- En kompetent forvalterorganisasjon
Fremtiden: Rikdommens utfordringer
Disse historiske milepælene og lærepunktene staker ut kursen for hvordan Norge må tilpasse seg de kommende tiårene. Norges oljerikdom medfører to store utfordringer. Den første utfordringen er at et så stort fond som Oljefondet vil svinge, noe som vil påvirke handlingsrommet i finanspolitikken.
Den andre utfordringen er den som illustreres i grafen. Legg merke til den mørkeblå linjen, som viser en framskriving av statens bruk av oljepenger i tråd med handlingsregelen (3 prosent). Den synker med tiden. Det vil si at betydningen av oljefondet gradvis vil avta.
Det leder meg til det siste poenget, nemlig at Norge som nasjon ikke kan slå seg til ro med å leve som finansiell investor til evig tid. Det er avgjørende at vi bruker vår oljerikdom til å investere i fremtidens teknologier og næringer, slik at vi sikrer at oljeeventyrets neste kapittel vil være like fruktbart for generasjonene som kommer.
