I vårt daglige arbeid med næringslivet, ser vi ofte at det oppstår spørsmål ved hvem som eier IP (intellectual property) som blir utviklet i virksomheten. Dette ser vi litt nærmere på i denne artikkelen.
Hva sier loven?
Når det gjelder patenter, har en arbeidstaker i utgangspunktet samme rett til sine oppfinnelser som andre oppfinnere. Arbeidstakeroppfinnelsesloven bestemmer imidlertid at arbeidsgiver – på nærmere bestemte vilkår – kan kreve retten til oppfinnelsen helt eller delvis overført til seg.
For det første er det et vilkår at oppfinnelsen er patenterbar, ellers gjelder loven ikke.
For det andre må arbeidstakeren ha forsknings- eller oppfinnervirksomhet som sine vesentligste arbeidsoppgaver, og den ansatte må ha nådd frem til oppfinnelsen ved utførelsen av disse oppgavene eller oppfinnelsen må være resultatet av en nærmere angitt oppgave som den ansatte har blitt pålagt. Videre er det et vilkår at utnyttelsen av oppfinnelsen faller innenfor bedriftens virksomhetsområde.
Dersom oppfinnelsen har blitt til i annet samband med tjenesten, kan arbeidsgiveren likevel kreve å få utnytte oppfinnelsen i sin virksomhet, forutsatt at den faller innenfor bedriftens virksomhetsområde.
Arbeidstaker som gjør en oppfinnelse som nevnt, skal uten unødig opphold gi arbeidsgiveren melding om dette med opplysning om hva oppfinnelsen består i. Men her syndes det nok mye.
Arbeidsgiver som vil erverve rett til en oppfinnelse i medhold av disse reglene, må på sin side underrette arbeidstakeren skriftlig om dette innen 4 måneder etter mottakelsen av meldingen.
Ønsker arbeidsgiveren å overta en mer omfattende rett til oppfinnelsen enn det reglene nevnt ovenfor gir adgang til, har han i et tidsrom av 4 måneder etter mottakelsen av meldingen om oppfinnelsen, fortrinnsrett til å inngå avtale med arbeidstakeren om dette.
Er oppfinnelsen blitt til uten samband med tjenesten, har arbeidsgiveren i samme tidsrom fortrinnsrett til å inngå avtale med arbeidstakeren om helt eller delvis å overta retten til oppfinnelsen, forutsatt at utnyttelsen faller innenfor bedriftens virksomhetsområde. Dette gjelder imidlertid ikke for universiteter og høyskoler.
De reglene som her er nevnt er fravikelige. Arbeidsgiver står således fritt til å avtale andre løsninger med den ansatte enn det disse reglene gir anvisning på. Men uten hensyn til hva som måtte være avtalt med den ansatte før oppfinnelsen ble til: Erverver arbeidsgiver i medhold av disse reglene eller på annet grunnlag, rett til en oppfinnelse som en arbeidstaker har gjort, har arbeidstakeren krav på rimelig godtgjørelse, om dette ikke allerede må anses innbakt i lønn og mulige andre goder som han oppebærer i tjenesten.
Ved fastsettelse av godtgjørelsen skal det særlig tas hensyn til oppfinnelsens verdi, omfanget av den rett arbeidsgiveren har overtatt, arbeidstakerens ansettelsesvilkår og den betydning ansettelsen for øvrig kan ha hatt for oppfinnelsens tilkomst.
Når det gjelder annen IP, vil man måtte tolke arbeidskontrakten og rammene rundt arbeidsforholdet for å avklare om rettighetene skal tilordnes arbeidsgiver eller arbeidstaker. Som utgangspunkt må man anta at alt som en arbeidstaker finner på, som kan tenkes å være i virksomhetens interesse, må anses å tilfalle bedriften. Det følger i alle fall av arbeidstakers lojalitetsplikt at han ikke kan bruke tid og ressurser på utvikling av IP som kan brukes i konkurranse med arbeidsgiver.
Gjelder det bare oppfinnelser?
Selv om loven direkte bare gjelder oppfinnelser, bruker vi ofte reglene tilsvarende for andre rettigheter som de ansatte utvikler mens de er ansatt i virksomheten. Men da må det inntas en henvisning til reglene i ansettelsesavtalen. I Deloitte opplever vi ofte at vi ikke finner spor av disse reglene i ansettelseskontrakter slik at det oppstår vanskelige diskusjoner om eierskap til IP i etterkant av en oppsigelse.
