Norge har aldri vært bedre rustet for et internasjonalt sommer-OL enn nå. Hvordan har vårt lille land rett under Nordpolen blitt en ledende aktør på sommerarenaen? Hva kan vi forvente oss under de olympiske og paralympiske lekene i Paris 2024?
Red: Interimleder publiserte i 2021 en artikkel av Inge Andersen i forkant av sommer-OL i Tokyo. I denne artikkelen fra 4. juli 2024 kommer Andersen med nye analyser og vurderinger om Norge som en supermakt i sommeridrett før sommer-OL i Paris 2024.
Norske legender og mestere
Karsten Warholm satte verdensrekord under sitt OL-gulløp i Tokyo 2021. For noen av oss som vokste opp med Edwin Moses – så var det langt utenfor det utenkelige at en ung mann fra Ulsteinvik skulle bokstavelig talt mose Moses. Edwin Moses var ubeseiret på distansen 400m hekk i 122 løp fra 1977 til 1987.
Karsten Warholm ble den første utøveren i verden (og så langt den eneste), som har løpt 400 m hekk på under smått magiske 46 sekunder. Warholm løp på 45,94 i OL Tokyo. Må han sette verdensrekord igjen for å bli olympisk mester i Paris 2024?
Jacob Asserson Ingebrigtsen fra Sandnes er i en alder av 23 år allerede en legende i friidrett. Ingebrigtsen står allerede protokollert med 1 OL-gull, 2 VM-gull og 6 EM-gull utendørs.
Les også: Hva er det med Norge og 400m hekk?
Hele verden løper. Noen ganger løper norske kvinner og menn fortest!
Jeg ønsker ikke å fremstå som historieløs innen idrett – men løping er noe hele verden driver med. Det tidligere OL-gullet til Vebjørn Rodal på 800 meter fra Atlanta 1996 var banebrytende i norsk toppidrett på sommersiden. Prestasjonene til Vebjørn Rodal, Karsten Warholm og Jacob Asserson Ingebrigtsen er noe av det ypperste som er gjennomført av norske toppidrettsutøvere.
EM i friidrett viste oss for få uker siden at norsk friidrett er bedre enn noen gang. Det fine er at vi i EM også tok medaljer blant våre kvinnelige utøvere. Karoline Bjerkeli Grøvdal tok gull i halvmaraton og sølv på 5000-meter. I tillegg tok Marie-Therese Obst en gledelig og overraskende bronse i spydkast i EM.
Selv om vi ikke deltar i VM i fotball, så er noen av verdens største fotballstjerner både kvinner og menn fra Norge. Caroline Graham Hansen, Ada Hegerberg, Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard er alle store profiler i internasjonal fotball.
Volleyball er verdens nest største idrett etter fotball. Anders Mol, fra den lille bygden Strandvik utenfor Bergen, og Christian Sørum fra Rælingen, har både OL-gull og VM-gull i beachvolleyball.
Hvordan kom vi dit at vinteridrettsnasjonen Norge er ledende i mange av verdens største sommeridretter?
… for denne utviklingen vil ikke stoppe med dette – den vil fortsette.
Det som skjer i norsk sommeridrett er mildt sagt imponerende og overveldende resultater for vårt lille land nær Nordpolen. Men slike resultater kommer ikke rekende på en fjøl inn fra havet. Norske sommeridrettsprestasjoner er tuftet på den fremste spisskompetanse blant mange dyktige trenere, et meget sterkt utdanningssystem og en komplementær norsk idrettsmodell i stadig utvikling, hvor toppidrettsgymnasene rundt om i Norge spiller en viktigere og viktigere rolle.
Jeg mener det er tre grunner som kan forklare det som ligger bak resultatene.
Grunn 1: Den komplementære norske idrettsmodellen gjør det mulig å bli god både i byene og i distriktene
Norge med cirka 5,4 millioner innbyggere er altså en supermakt i internasjonal idrett. Nå er vi det også i store verdensidretter som friidrett, triatlon, golf, tennis, beachvolleyball, seiling og skyting. Det vi nå presterer innen sommeridretter er sterkt for et lite land i det kalde nord.
Våren 2019 løftet The New York Times frem to utmerkede beachvolleyballspillere som produkter av den komplementære norske idrettsmodellen.
Den norske idrettsmodellen bygger på prinsippet «idrettsglede for alle». Den bygger på at barne- og ungdomsidretten skal domineres av allsidig og variert idrett, men hvor man egentlig kan trene mye innenfor lekbetonte og allsidige aktivitetsrammer.
I Norge har hele idrettsbevegelsen over flere tiår stilt seg bak Barneidrettsbestemmelsene og rettigheter både for barne- og ungdomsidretten.
En av nåtidens mest omtalte fotballspillere i Europa kommer fra Bryne på Jæren og heter Erling Braut Haaland. Da han var ung, hadde han Alf-Ingve Berntsen som trener. Han jobbet etter prinsippet «flest mulig, lengst mulig, best mulig», og det har han også skrevet bok om. Det er unormalt mange dyktige fotballspillere som er blitt meget gode som seniorer fra dette fotball-kullet på Bryne.
I Norge hviler toppidretten på skuldrene av Norges i særklasse største folkebevegelse, Norges idrettsforbund. Det er fortsatt frivilligheten som er bærebjelken i de aller fleste av de over 10 000 idrettslagene i Norge.
Mange av våre beste toppidrettsutøvere, sommer som vinter, kommer gjerne fra ganske små steder og byer i Norge, som Bryne, Sandnes, Voss, Strandvik, Hålandsdalen, Stryn, Ulsteinvik, Ringebu, Sunndalsøra, Kristiansund, Hølonda, Berkåk, Meråker, Bodø, Alta, Vadsø, Kirkenes, Rognes, Dalsbygda, Trysil, Simostranda, Nannestad, Rælingen og Aremark.
Men det er fint å se at det nå også kommer flere og flere toppidrettsutøvere fra våre største byer.
Les også: Prestasjonsledelse: Fra «Good» til «Great»
Det er fristende å spørre seg; kanskje de unge får leke lenger på mindre steder enn i storbyene?
I norsk idrett er det ingen tradisjon for tidlig utvelgelse av talenter. I Norge jobber vi etter den tyske filosofen Göethe sin definisjon av talent: «Om det er det at du ikke kan slutte som gjør deg stor, ja, da har du et talent.»
Norge driver i liten grad med «broiler-virksomhet» eller «avl» av unge talenter. Det gjør de oftere i store nasjoner – og gjerne diktaturer – med betydelig flere mennesker enn i Norge. Der er også ofte frafallet fra idretten meget stort. I Norge lever idrettsdrømmen lengre hos de unge. Vi utvikler i stor grad selvstendige, tenkende og lekende mennesker, hvor de psykososiale ferdighetene for å bli en dyktig toppidrettsutøver er minst like viktige som de fysiske faktorene.
Gjennom solid og målrettet prestasjonsledelse har det i norsk idrett over tid vært sentralt viktig å verne om den såkalte landslagsmodellen. Landslagene er våre fremste prestasjonsteam – det er her de ypperste prestasjonene skapes.
Aksel Lund Svindal (38) viste dette så tydelig – hva laget betyr også for individuelle topprestasjoner – i et intervju med The New York Times like etter sin siste gullmedalje i OL Pyeongchang i 2018, hvor han sa:
«There is almost no skill or ability you can have that is so good that it allows you to ruin the social qualities of the team.»
Den komplementære norske idrettsmodellen tilrettelegger for aktivitet over tid for flere barn og ungdom. Færre slutter, og idrettsmiljøene holdes levende, både i distriktene og i byene. Da kan man bli god der man kommer fra.
I tillegg har toppidrettsgymnasene bidratt til at flere ungdommer får kompetent treningsveiledning i de viktige årene fra 16 til 19 år.
Fremveksten av toppidrettsgymnas landet rundt gjør at vår idrettsmodell er komplementær mellom frivillighet, utdanning og gradvis profesjonalisering av idretten inn i voksen alder.
Norge som idrettsnasjon har evnet å følge med i tiden og tidvis lede utviklingen.
Les også: TEAM som lederfilosofi: Together Everyone Achieves More
Grunn 2: Lillehammer-OL i 1994 ble et vendepunkt for måten toppidretten i Norge samarbeider på
Ordene fra Seoul i 1988 til daværende IOC-president, Juan Antonio Samaranch, «the decision is Lillehammer», ble starten på det moderne norske toppidrettseventyret.
Under ledelse av en uredd og målrettet toppidrettssjef, Bjørge Stensbøl, ble det gjort betydelige endringer av organiseringen av både norsk idrett som helhet og toppidretten spesielt gjennom Olympiatoppen i årene som fulgte fra 1988 til 1994.
I 1996 fusjonerte Norges idrettsforbund og Norges olympiske komite, som en konsekvens av det forbedrede samarbeidet i norsk idrett. I 2007 ble den paralympiske idretten også en fullt integrert del av den samme organisasjonen.
Dette har gitt norsk idrett en unik bærekraft og verdimessig plattform både økonomisk, organisatorisk og demokratisk. Det er faktorer som også har gitt toppidretten i Norge sterke og stabile rammevilkår uavhengig av hvem som politisk styrer landet.
Norge var første land i verden hvor en slik fusjon ble gjennomført. I de siste årene har både USA, Tyskland, Sveits, Danmark og Finland på mange måter kopiert den norske idrettsorganiseringen.
Norsk idrett har nå gjennom 30 år gitt toppidretten en solid prestasjons- og kompetansemessig bærekraft.
Prinsippene om å dele kunnskap mellom ledere, trenere og utøvere på tvers av idrettene har stått sentralt. Slik har suksessrike treningsmodeller fra utholdenhetsidrettene langrenn, skiskyting og roing blitt delt med blant annet friidrett, triatlon, svømming og sykkel. På samme måte er viktige styrketreningsprinsipper fra roing og friidrett blitt delt med vinteridrettene.
I tillegg har Olympiatoppen sørget for å bre ut sitt tilbud i Norge gjennom åtte regionale toppidrettssentere. Fremveksten av blant annet Norges Toppidrettsgymnas (NTG) og Wang Toppidrett er også en avgjørende faktor for utviklingen av norsk prestasjonsidrett. Bare ved NTGs skoler er det cirka 200 faste ansatte trenerstillinger på heltid. Intet annet idrettssystem i Norge kan per tidspunkt matche dette kompetansemessig.
Dette har gjort det også mulig for flere å fortsette en toppidrettssatsing der man kommer fra.
Les også: Spiller dere i Champions League?
Grunn 3: Vi har miljøer som leder og trener best i verden
Veien for kunnskapsdeling i norsk toppidrett er kort. Det er utviklet en sterk kunnskapsbasert nasjonal og regional toppidrett basert på sterke utdanningsinstitusjoner mange steder i landet, hvor idrett er høyt akseptert og respektert som et universitets- og høgskolefag.
Dette gjør at når drømmen om å bli verdensmester er ivaretatt i ung alder, så er det ofte kompetente og faglig funderte trenere og ledere som har ansvaret for landslagene på junior- og seniornivå.
Norge har som idrettsnasjon bygget en sterk prestasjonskultur, sommer som vinter, helt siden Olympiatoppen ble etablert på slutten av 1980-tallet.
Kulturbygging skjer gjennom målrettet, strategisk arbeid, god planlegging, godt samarbeid i sterke og utfordrende prestasjonsmiljøer, tydelige målprosesser og handlekraft og prioriteringer ved å ta de treningsmessige konsekvensene av målene man setter seg.
Ingen blir verdens beste idrettsutøver uten å trene best og klokest i verden.
Les også: Prestasjonskultur: Slik bygger Olympiatoppen verdens beste team
Sommerlekene i Paris i krigens tid
Norge har sannsynligvis aldri vært bedre rustet for et internasjonalt sommer-OL enn nå. Norge har et tillitsbasert samfunn med et sterkt nasjonalt utdanningssystem og en bunnsolid statlig økonomi.
Dette profiterer selvsagt også norsk toppidrett på. Det er mer enn interessant at norske idrettsutøvere nå også dominerer i store internasjonale sommeridretter.
At Norge har store medaljesjanser i verdensidretter som friidrett, triatlon, golf, tennis, beachvolleyball, roing, seiling, svømming, sykkel og skyting er ganske oppsiktsvekkende for en vinternasjon med kun 5,4 millioner innbyggere. Vi har også meget sterke håndballag både for kvinner og menn i Paris.
Selv i internasjonal tennis har Norge nå en spiller i den ypperste verdenseliten. Dersom Casper Ruud tar tennisgull i Paris, så er vel knapt noe i idrettsverdenen større enn nettopp det.
Målsettingen for Olympiatoppen er at Norge skal vinne 8 medaljer i OL og 6 medaljer i Paralympics. Dette er en overraskende defensiv målsetting – når vi vet at vi har en kvinnegenerasjon på sterk fremmarsj mot dette sommer-OL.
Norge har meget sterke kvinnelige medaljekandidater i idretter som vektløfting, skyting, sykkel, bryting, seiling, roing, boksing og triatlon. I tillegg har vi selvsagt vårt kvinnelige håndballandslag, som alltid er å regne med i toppen når det skal kjempes om OL-medaljer.
Vil konkurransene i Paris blir det første Sommer-OL hvor Norge vinner flere medaljer i kvinneidrett enn blant herrene? Intet vil glede oss mer enn nettopp det – og det er fullt realistisk at det kan skje.
Verdenssamfunnet er i en krisesituasjon. Mange land – langt flere enn normalt – har mer enn nok med å mestre dagliglivet på hjemmebane. Aldri har vi i vårt flotte samfunn i Norge hatt bedre muligheter enn de fleste av våre konkurrenter til å kunne forberede oss under fredelige omstendigheter på hjemmebane.
Ut fra samtaler jeg har hatt det siste året med ledere, trenere og utøvere i norsk idrett, opplever jeg at mange har evnet å se at vi i Norge er privilegerte som lever kun med «kosmetiske og ofte oppkonstruerte kriser». Verdenskrisene gir selvsagt Norge et fortrinn på idrettsbanene. Norge har på mange områder unike muligheter for å trene enda bedre enn våre internasjonale konkurrenter, grunnet verdenssamfunnets mange kriger og kriser.
Winston Churchill huskes blant annet for uttrykket «la aldri mulighetene i en stor krise gå fra deg». Dersom de norske landslagene og utøverne har hatt dette som ledetråd i dagens krevende verdenssituasjon og mange absurditeter, så er det grunnlag for betydelig norsk suksess under årets sommer-OL og paralympics i Paris.
Jeg er stor optimist på vegne av de to troppene som skal representere Norge i de nærmeste uker i Paris. Samlet sett tror jeg våre utøvere er bedre rustet enn noen gang til verdens største idrettsarrangement.
Måten vi har organisert idretten på, og noen tøffe prioriteringer i norsk idrett de siste 10-årene, har lagt dette unike fundamentet for vår moderne norske toppidrettssuksess. Men vi må fornye oss kontinuerlig og ikke la vår suksess bli en tilfredsstillende sovepute.
Les også: Kriseledelse: Hvem vil du ta med deg i «krigen»?
Aller viktigst er den kompetansemessige treningsjobben som utøves hver eneste dag
Suksess og medaljer er en konsekvens av at man er en del av en prestasjonskultur hvor det trenes og ledes best i verden. Fellesskapets kompetansemessige kraft har vært helt uvurderlig i utviklingen av den moderne norske prestasjonskulturen.
Norsk idrett evner bedre og bedre å ta konsekvensene av sine målsetninger. Derfor er Norge nå også blitt en sterk sommeridrettsnasjon.
De store idrettslekene denne sommeren i Paris vil dokumentere at Norge også er blitt en supermakt i sommeridretter. Det er naturstridig – men det viser at kompetanse og utdanning trumfer tilfeldigheter og synsing.
Det dokumenterer også at Den Komplementære Norske Idrettsmodellen er i sterk utvikling.
