Jeg har aldri møtt en håndballjente som ikke har lyst til å få det til – eller noen andre for den saks skyld. En lang karriere i norsk toppidrett har lært meg litt om hvordan man kan skape vinnere på individ- og lagsnivå. Her deler jeg litt om hvordan jeg og mitt team har tenkt og jobbet over tid for å spille hverandre bedre og nå målene våre, sammen.
Skap tro på at vi kan nå vårt felles mål
Jeg er kanskje mest kjent som trener for Norges kvinnelandslag i håndball. Siden 2009 har jeg jobbet i Olympiatoppen, først som Olympiatopp-coach (primærkontakt mellom Olympiatoppen og alle lagspillandslagene, fra 2014 som assisterende toppidrettssjef og sommeridrettssjef i Olympiatoppen – en avdeling i Norges Idrettsforbund som har som mandat å styrke prioriterte idretter i sin prestasjonsutvikling for å nå internasjonale toppresultater. Nå er jeg fortsatt i primærkontakt for tre sommerlagspill, kvinnelandslagene i håndball og fotball og for herrelandslaget i sandvolleyball.
Seks år som eliteserietrener og femten år som landslagstrener har lært meg mye om hvordan vi som ledere kan få enkeltspillere til å prestere bedre, både individuelt og sammen som team. Det handler om å sette felles mål og personlige mål og være villige til å ta konsekvensene av målene, gjøre det som skal til av treningsarbeid og prioriteringer i livet også. Videre er det avgjørende viktig å la hver og en bidra med det de kan best inn i teamet – og slik skape et grunnlag for at alle tror på at vi kan klare å nå det felles målet – for eksempel å kjempe om medalje i kommende mesterskap eller sågar klatre helt til topps i kommende mesterskap.
Se intervjuet med Marit Breivik fra Interimdagen 2020:
Svaret ligger i kulturen
I 1992 tok jeg over som trener i Larvik Håndballklubb, som nettopp hadde rykket opp i eliteserien. De hadde mange unge talenter, men mindre disiplin og nøyaktighet i sitt treningsarbeid. I kontrast til Byåsen Håndball, hvor jeg den gang kom fra, hadde de ennå ikke utviklet en målrettet toppidrettskultur. Første året var tøft. Vi endte nesten på nedrykksplass og måtte spille kvalifikasjonskamp mot Hinna for å berge plassen. Det gjorde vi heldigvis, og vi kunne se frem mot en ny sesong i eliten.
Men hvordan skulle vi løfte prestasjonen i laget?
Svaret lå i å involvere spillerne i å utvikle en treningskultur og målrettet prestasjonskultur. Den tradisjonelle lagspillkulturen, hvor noen få stjernespillere skulle dra lasset, var ikke hensiktsmessig i Larvik HK, hvor vi hadde ganske så mange jevngode og talentfulle jenter. Den tradisjonelle første-sekseren og første-målvakten skapte ikke nok kraft i lagets prestasjonsutvikling.
Jeg skjønte at jeg måtte få flere til å dra lasset og begynte å jobbe med å utvikle flere spillere og la flere spillere kjenne at de var viktige for lagets prestasjonsutvikling.
Samtidig så jeg at vi trengte å jobbe mer med det sosiale miljøet i laget og med lagånden. I Larvik var det liten kultur for å gjøre ting sammen utenfor trening. Jentene kom ferdig skifta, trente og dro hjem for å dusje. Vi innførte da felles dusjing på tirsdager, for da prater man sammen og blir kjent. Et lite, men viktig grep. Vi innførte noen flere sosiale møteplasser, hvor vi gjorde helt andre ting – det kunne være bowling, skiaktivitet eller pizzakveld.
Det andre året vant vi serien og nådde finalen i cupen. Et stort prestasjonssprang med samme mannskap. Hver enkelt spiller utnyttet mer av sitt potensiale, utviklet sine individuelle ferdigheter i egne aksjoner og i sitt samspill. Jeg tok med meg lærdommene fra Larvik inn i jobben som trener for kvinnelandslaget i 1994. Sterk involvering av spillerne i sin egen utvikling og større medansvar i lagets samspillutvikling.
Jeg trodde vi skulle klatre raskt til topps, men med landslagssamlinger i underkant av en uke per måned, skulle det ta hele fire år før vi klatret helt til topps og tok vårt første mesterskapsgull i EM i 1998.
At det lønte seg, er historien et bevis på.
Les også: Prestasjonsledelse: Fra «Good» til «Great»
Together Everyone Achieves More
Siden dette er en blogg for ledere, vil jeg forsøke å oppsummere min lederfilosofi.
Akronymet TEAM står for Together Everyone Achieves More. TEAM som metode for å skape resultater, er noe jeg opplever som både motiverende og effektivt i prestasjonsutvikling.
Den er forankret i at laget setter felles mål, men at vi samtidig setter personlige mål for hver enkelt spiller. Videre må det være veldig tydelig hvilke konsekvenser målene gir for lagets felles arbeid og for den enkelte i teamet, både spillere, trenere og øvrig ledelse. Teamarbeid kan foregå i mange team i teamet, rettet mot utvikling både individuelt, samspill og i samarbeid totalt.
Har du ambisjoner om å bli best i verden, må du være rå på treningsprosesser, tåle ærlige evalueringer, forsterke det som er bra gjennom å gjøre mer av det og jobbe med viktige forbedringer.
På landslaget laget vi en «godmappe» med videoklipp fra aksjoner i kamper hvor vi spilte godt. Disse klippene studerte vi både sammen og hver for oss og hentet fram det som var bra, til og med råbra – «dette kan vi gjøre mer av». Så hadde vi en forbedringsmappe med videoklipp, samme analyse av disse for så å finne ut konkrete forbedringsoppgaver til både individuell trening og samspilltrening.
Når du får frem det du er god på, så øker ofte pågangsmotet og motivasjonen til å ta tak i det du kan bli bedre på
Personlig bomma jeg på dette i starten. Jeg gikk rett på forbedringsoppgaver. En erfaren spiller sa da rett til meg, ganske irritert: «Forbedringsoppgaver, forbedringsoppgaver … blir du aldri fornøyd?» Hun var en av de jeg var mest fornøyd med, men det hadde hun ikke fått inntrykk av. Det utbruddet ga en god korrigering til meg. Jeg fikk summet meg og stilte spørsmålet til henne: «Hva er viktig for deg, da?» Hun svarte at hun måtte få gjøre mye av det hun var god til, ellers ville hun «miste seg selv». Det var viktig informasjon for meg. Vi fokuserte mest på å videreutvikle hennes sterke sider, og gode doser av det åpnet også opp for viktige forbedringsoppgaver hos henne.
Les også: Prestasjonsledelse: De respektløse og uredde vinner
Kartlegg energilekkasjene
Som leder ønsker du at den enkelte i teamet og hele teamet er på topp, både psykisk og fysisk. Da kan vi prestere best. Hvordan bli god i å styre sitt eget energinivå? Det kan være nyttig å bli bevisst på og kjenne igjen det som stjeler energi fra oss, og ikke minst det som gir energi.
Som ledere er det lurt at vi selv ikke er energityver og at vi skaper tilstrekkelig tillit hos de vi leder, så de kan gi oss ærlige tilbakemeldinger. Slik Gro Hammerseng gjorde, da hun ga meg klar melding om at roping til henne fra meg på sidelinjen virket dårlig på henne. Samtidig var det bra å finne ut hva som kunne virke bra på Gro i slike situasjoner, en viktig del av teamarbeidet mellom leder og medarbeider.
Jeg ble tidligere i år invitert til Interimdagen 2020 for å snakke om hvorvidt norske kvinner er spesielt gode på samhandling, og om læringene fra idretten kan overføres til næringslivet. I lagspillidrettene fotball og håndball har jentene hevdet seg godt internasjonalt i flere tiår. Det er det flere grunner til. Men uten god samhandling kan vi se langt etter toppresultater. Kulturbygging er godt mulig hos både kvinner og menn, og selv har jeg hatt særdeles gode mannlige trenerkolleger i mitt team.
Kulturbygging og prestasjonsutvikling handler i hovedsak om å skape oppslutning om felles mål gjennom å bli god på gjennomføring av det vi vet skal til, både på individnivå og i fellesskap. Det er stort potensial i både kvinner og menn.
Lykke til!
Se foredraget til Marit Brevik fra Interimdagen 2020 ved å klikke på banneret under (krever registrering):
