Akkurat nå løper en nordmann fra hele verden. Hva er grunnen til at vi nå også viser muskler i de store sommeridrettene?
Aller først; litt kontekst på hva vi har vært vitne til de siste dagene:
Mennesker løper i hele verden. 400 meter hekk har vært på programmet siden 1900.
Noen av oss vokste opp med Edwin Moses, en av de store legendene i friidrett gjennom alle tider.
For å illustrere poenget: Moses var ubeseiret på distansen i 122 løp fra 1977 til 1987.
Så kom Kevin Young og vant gull i Barcelona 1992 med en verdensrekord som fikk leve i 29 (!) år.
Nå er det en ung og særdeles dyktig mann fra Ulsteinvik og Dimna idrettslag som løper fortest i verden. Prestasjonene til unge utøvere fra distrikts-Norge taler sitt eget språk. Verdensrekorden på denne distansen er nå norsk: 46.70 – det er all grunn til å være stolt av dette.
Utviklingen kommer ikke til å stoppe med dette.
Selv om hele verden løper, er det noen ganger norske kvinner og menn som løper fortest
Hvem husker vel ikke gullmedaljen til Vebjørn Rodal på 800m fra Atlanta 1996? Den sindige trønderen, født og oppvokst i Fjellbygden Berkåk, som representerte Oppdal Friidrettsklubb.
Eller Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, som ble internasjonale løpe-legender som banet vei for den moderne kvinnelige langdistanseløpingen?
At Norge er verdens beste idrettsnasjon ble nylig påpekt av nettstedet Greatest Sporting Nation. Ifølge deres rangering er det ingen land som leverer bedre resultater per innbygger enn Norge.
På den globale statistikken er Norge i juni 2021 nummer 2. Kun slått av USA, men foran nasjoner som Frankrike, Tyskland, Japan og Canada.
Dette er mildt sagt imponerende og overveldende resultater for vårt lille land nær Nordpolen. Det betyr også at Norge får flere og flere stjerner i verdenstoppen i store internasjonale sommeridretter.
Jeg mener det er tre grunner som kan forklare det som ligger bak resultatene.
Grunn 1: DEN NORSKE IDRETTSMODELLEN GJØR DET MULIG Å BLI GOD BÅDE I BYENE OG I DISTRIKTENE
Norge med cirka 5,4 millioner innbyggere er altså en supermakt i internasjonal idrett. Nå er vi det også i store verdensidretter som friidrett, triatlon, golf, beachvolleyball, seiling og skyting.
Våren 2019 løftet The New York Times frem to fremragende beachvolleyballspillere som produkter av den helhetlige norske idrettsmodellen.
Den norske idrettsmodellen bygger på prinsippet «idrettsglede for alle». Den bygger på at barne- og ungdomsidretten skal domineres av allsidig og variert idrett, men hvor man egentlig kan trene mye innenfor lekbetonte og allsidige aktivitetsrammer.
I Norge har hele idrettsbevegelsen over flere tiår stilt seg bak Barneidrettsbestemmelsene og rettigheter både for barne- og ungdomsidretten.
En av nåtidens mest omtalte fotballspillere i Europa kommer fra Bryne på Jæren og heter Erling Braut Haaland. Da han var ung, hadde han Alf-Ingve Berntsen som trener. Han jobbet etter prinsippet «Flest mulig, lengst mulig, best mulig», og det har han også skrevet bok om. Det er unormalt mange dyktige fotballspillere som er blitt meget gode som seniorer fra dette fotball-kullet på Bryne.
I Norge hviler toppidretten på skuldrene av Norges i særklasse største folkebevegelse, Norges idrettsforbund. Det er fortsatt frivilligheten som er bærebjelken i de aller fleste av de nærmere 12 000 idrettslagene i Norge.
Mange av våre beste toppidrettsutøvere, sommer som vinter, kommer gjerne fra ganske små steder og byer i Norge, som Bryne, Sandnes, Voss, Strandvik, Hålandsdalen, Stryn, Ulsteinvik, Ringebu, Sunndalsøra, Kristiansund, Hølonda, Berkåk, Meråker, Bodø, Alta, Vadsø, Kirkenes, Rognes, Dalsbygda, Trysil, Simostranda, Nannestad, Rælingen og Aremark.
Det er fristende å spørre seg; kanskje de unge får leke lenger på slike steder enn i storbyene?
I norsk idrett er det ingen tradisjon for tidlig utvelgelse av talenter. I Norge jobber vi etter den tyske filosofen Göethe sin definisjon av talent: «Om det er det at du ikke kan slutte som gjør deg stor, ja da har du et talent.»
Norge driver i liten grad med broiler-virksomhet eller avl av unge talenter. Det gjør de oftere i store nasjoner med betydelig flere mennesker enn i Norge. Der er også ofte frafallet fra idretten meget stort. I Norge lever idrettsdrømmen lengre hos de unge. Vi utvikler i stor grad selvstendige, tenkende, og lekende mennesker, hvor de psykososiale ferdighetene for å bli en dyktig toppidrettsutøver er minst like viktige som de fysiske faktorene.
Gjennom solid og målrettet prestasjonsledelse har det i norsk idrett over tid vært sentralt viktig å verne om den såkalte landslagsmodellen. Landslagene er våre fremste prestasjonsteam – det er her de ypperste prestasjonene skapes.
Aksel Lund Svindal (38) viste dette så tydelig – hva laget betyr også for individuelle topprestasjoner – i et intervju med The New York Times like etter sin siste gullmedalje i Pyeongchang i 2018, hvor han sa:
«There is almost no skill or ability you can have that is so good that it allows you to ruin the social qualities of the team.»
Poenget er at Den norske idrettsmodellen tilrettelegger for aktivitet over tid for flere. Færre slutter, og idrettsmiljøene holdes levende, både i distriktene og i byene. Da kan man bli god der man kommer fra.
Det er vanskelig uten et aktivt idrettslag med anlegg, trenere og gode treningsvenner.
Grunn 2: LILLEHAMMER-OL 1994 BLE ET VENDEPUNKT FOR MÅTEN TOPPIDRETTEN I NORGE SAMARBEIDER PÅ
Ordene fra Seoul i 1988 til daværende IOC-president, Juan Antonio Samaranch, «the decision is Lillehammer», ble starten på det moderne norske toppidrettseventyret.
Under ledelse av en uredd og målrettet toppidrettssjef, Bjørge Stensbøl, ble det gjort betydelige endringer av organiseringen av både norsk idrett som helhet og toppidretten spesielt gjennom Olympiatoppen i årene som fulgte fra 1988 til 1994.
I 1996 fusjonerte Norges idrettsforbund og Norges olympiske komite, som en konsekvens av det forbedrede samarbeidet i norsk idrett. I 2007 ble den paralympiske idretten også en fullt integrert del av den samme organisasjonen.
Dette har gitt norsk idrett en unik bærekraft og verdimessig plattform både økonomisk, organisatorisk og demokratisk. Det er faktorer som også har gitt toppidretten i Norge sterke og stabile rammevilkår uavhengig av hvem som politisk styrer landet.
Norge var første land i verden hvor en slik fusjon ble gjennomført. I de siste årene har både USA, Tyskland, Sveits, Danmark og Finland på mange måter kopiert den norske idrettsorganiseringen.
Norsk idrett har nå gjennom 30 år gitt toppidretten en solid prestasjons- og kompetansemessig bærekraft.
Prinsippene om å dele kunnskap mellom ledere, trenere og utøvere på tvers av idrettene har stått sentralt. Slik har suksessrike treningsmodeller fra utholdenhetsidrettene langrenn, skiskyting og roing blitt delt med friidrett og triatlon. På samme måte er viktige styrketreningsprinsipper fra roing og friidrett blitt delt med vinteridrettene.
I tillegg har Olympiatoppen sørget for å bre ut sitt tilbud i Norge gjennom åtte regionale toppidrettssentere.
Det har gjort det mulig for flere å fortsette en toppidrettssatsing der man kommer fra.
Grunn 3: VI HAR MILJØER SOM LEDER OG TRENER BEST I VERDEN
Veien for kunnskapsdeling i norsk toppidrett er kort. Det er utviklet en sterk kunnskapsbasert nasjonal og regional toppidrett basert på sterke utdanningsinstitusjoner mange steder i landet, hvor idrett er høyt akseptert og respektert som et universitets- og høgskolefag.
Dette gjør at når drømmen om å bli verdensmester er ivaretatt i ung alder, så er det ofte kompetente og faglig funderte trenere og ledere som har ansvaret for landslagene på junior- og seniornivå.
Norge har som idrettsnasjon bygget en sterk prestasjonskultur, sommer som vinter, helt siden Olympiatoppen ble etablert på slutten av 1980-tallet.
Kulturbygging skjer gjennom målrettet, strategisk arbeid, god planlegging, godt samarbeid i sterke og utfordrende prestasjonsmiljøer, tydelige målprosesser og handlekraft og prioriteringer ved å ta de treningsmessige konsekvensene av målene man setter seg.
Ingen blir verdens beste idrettsutøver uten å trene best og klokest i verden.
SOMMERLEKENE I TOKYO I PANDEMIENS TID
Norge har sannsynligvis aldri vært bedre rustet for et internasjonalt sommerarrangement enn nå. Norge har, som et tillitsbasert samfunn med et sterkt nasjonalt helsesystem og en bunnsolid statlig økonomi, mestret Covid-19-situasjonen bedre enn de fleste andre land i verden.
Dette profiterer selvsagt også norsk toppidrett på. Det er mer enn interessant at norske idrettsutøvere setter verdensrekord etter å ha levd i corona-boblen i 16 måneder.
At Norge har store medaljesjanser i verdensidretter som friidrett, triatlon, golf, beachvolleyball, roing, seiling, svømming og skyting er ganske oppsiktsvekkende for en vinternasjon med kun 5,4 millioner innbyggere. Vi har også meget sterke håndballag både for kvinner og menn.
Selv i internasjonal tennis har Norge nå en spiller som ypper seg mot den fremste verdenseliten. Men vår beste mann i tennis, Casper Ruud (22), har valgt å stå over sommerlekene i Tokyo.
Målsettingen for Olympiatoppen er at Norge skal vinne 8 medaljer hver seg i sommerlekene og Paralympics i Tokyo 2021. Dette er betydelig flere medaljer enn det Norge vant både i Rio 2016 og i London 2012.
Ut fra samtaler jeg har hatt det siste året med ledere, trenere og utøvere i norsk idrett, opplever jeg at mange har evnet å se pandemiens krise som en mulighet for å trene enda bedre enn våre internasjonale konkurrenter.
Winston Churchill huskes blant annet for uttrykket «la aldri mulighetene i en stor krise gå fra deg». Dersom de norske landslagene og utøverne har hatt dette som ledetråd gjennom pandemiens mange absurditeter er det grunnlag for betydelig norsk suksess under årets sommeridrettskonkurranser.
Jeg er optimist på vegne av de to troppene som skal representere Norge i disse dager i Tokyo. Samlet sett tror jeg våre utøvere er bedre rustet enn noen gang til verdens største idrettsarrangement.
Måten vi har organisert idretten på, og noen tøffe prioriteringer på 90-tallet, har lagt fundamentet.
Men aller viktigst er jobben som gjøres hver eneste dag
For suksess og medaljer er en konsekvens av at man er en del av en prestasjonskultur hvor det trenes og ledes best i verden.
Norsk idrett evner bedre og bedre å ta konsekvensene av sine målsetninger. Derfor er Norge nå også blitt en sterk sommeridrettsnasjon.
De store idrettslekene denne sommeren i Tokyo vil dokumentere at Norge ikke lenger er en Askeladden i store verdensidretter. Alt annet vil overraske meg.
