Jeg sto der, svett og utmattet, på vektløftingsarenaen under OL i Paris. Dette var øyeblikket jeg hadde trent mot så lenge, den største scenen av dem alle. Mens jeg gikk av plattingen etter mitt siste løft, kjente jeg en bølge av skuffelse skylle over meg. Jeg hadde bommet på mitt siste støt, et forsøk på 162 kilo som ville ha økt totalvekten min. Jeg holdt blikket unna resultattavlen, prøvde å holde hodet kaldt. Jobben var gjort, men jeg følte ikke den lettelsen jeg hadde håpet på.
Så hørte jeg det.
«GULL!»
Stemmen til Stian Grimseth skar gjennom støyen. Jeg snudde meg, forvirret. Gull? Jeg? Tiden stoppet noen millisekunder før en intens blanding av glede, lettelse og vantro tok over. Alt det harde arbeidet. Alle de tøffe valgene. Alle de gangene jeg hadde stått i usikkerheten og valgt å fortsette. Nå sto jeg her, og skulle kort tid etter få hengt OL-gullet rundt halsen, den første norske medaljen i vektløfting på femtito år!
Jeg tenkte på reisen hit. På valgene jeg hadde tatt. De modige valgene som hadde flyttet fjell og skapt en ny fremtid for meg. Dette er historien om de valgene – og hva de har lært meg om mot.
Se intervjuet med Solfrid Koanda på Interimdagen 2025. Ønsker du å se hele det inspirerende intervjuet fra scenen, kan du få gratis tilgang her.:
Det første valget: Å si fra
Jeg var fjorten år og levde i en hverdag preget av mangel på trygghet og muligheter. Idrett var ikke en del av min oppvekst. Jeg hadde nok med å få hverdagen til å gå rundt. Men innerst inne visste jeg at noe måtte endres. Jeg måtte ta et valg. Det modigste valget jeg noen gang har tatt var å si fra om hjemmesituasjonen min. Å ta steget ut i det ukjente, få et fosterhjem og en ny start. Det var et tøft valg å stå i, men et jeg aldri har angret på.
Les også: Modig lederskap: Hva næringslivet kan lære av spesialstyrkene
Det andre valget: Å tørre å drømme
Treningssenteret var den første arenaen hvor jeg opplevde mestring. Det var der jeg fant tilhørighet. Der jeg kjente at jeg kunne bli sterk – både fysisk og mentalt. Men det tok tid før jeg turte å drømme om noe mer enn bare å ha det gøy og trene sammen med venninnene mine.
Fem år før OL-gullet skrev jeg en avtale med meg selv. Jeg rammet den inn og leste den hver dag. Det var en påminnelse om at jeg måtte tørre å satse. At jeg ikke skulle la frykten styre meg. Det er frykt som holder oss tilbake. Ikke talent. Ikke evner. Men tanken om at vi kanskje ikke er gode nok. Jeg bestemte meg for å finne ut hva jeg faktisk var i stand til.
Les også: Modig lederskap: Glimt fra Interimdagen 2025
Det tredje valget: Å gå all in
Da OL-kvalifiseringen begynte å bli en reell mulighet, måtte jeg ta et av de største valgene i livet mitt. Skulle jeg si opp jobben min som elektriker for å satse fullt på vektløfting? Det var ingen garanti for suksess. Ingen økonomisk sikkerhet eller sponsormidler.
Samtidig visste jeg at hvis jeg ikke satset nå, ville jeg alltid lure på hva som kunne ha hendt, slik så mange gjør mot slutten av livet. Så jeg tok sats, sa opp, gikk «all in» og jobbet hardere enn noen gang. Mot er ikke fravær av tvil, men å stå i valget selv når tvilen kommer. For innerst inne vil du finne troen på deg selv, som driver deg fremover.
Les også: Bli en modig leder som inspirerer de som er rundt deg
Det fjerde valget: Å endre teknikken – rett før OL
Det siste store valget før OL var kanskje det skumleste. Rett før den avgjørende kvalifiseringen fikk jeg beskjed om å legge om teknikken min i rykk. Et halvt år før OL-kvalifiseringen måtte jeg endre grep og beinposisjon i en øvelse jeg allerede syntes var krevende.
Det føltes som å begynne på nytt. Trene med barnevekter mens konkurrentene økte belastningen. Men jeg visste at hvis jeg mestret denne endringen, ville det gi meg en reell sjanse til å konkurrere med de beste. Og da jeg sto på OL-podiet med gullet rundt halsen, visste jeg at det valget hadde vært verdt det.
Mot handler om å velge
Gjennom alle disse valgene har jeg lært at mot ikke er noe du enten har eller ikke har. Det er en muskel som bygges. Og som ledere – enten i idretten, næringslivet eller i livet generelt – står vi alle overfor valg som krever mot.
Så spør deg selv: Hva ville du gjort om du ikke lot frykten styre deg? Hvilket valg kan du ta i dag, som kan flytte fjell i morgen?
For meg startet reisen med et valg om å si fra. Deretter et valg om å drømme. Så et valg om å satse – og til slutt, et valg om å endre. Hver eneste gang jeg har stått på terskelen til noe nytt, har det krevd mot. Men hver eneste gang har det vært verdt det.
Så hva velger du?
