Jeg har omsider fått summet meg etter en utrolig lærerik dag på Grand Hotel den 28. januar, hvor vi fikk servert spennende foredrag fra Q-sjefen, Jøtul-sjefen, Marit Breivik, Gjert Ingebrigtsen, Kaare Frydenberg og Maren Hjorth Bauer. Her er min oppsummering.
Interimledelse i Norge i 2019 og 2020
Det er like stort hver gang å stå på scenen og ønske velkommen til Interimdagen. I salen sitter mange av interimlederne som hver dag gjør en solid innsats for å skape vekst og utvikling. Interimledelse er en voksende trend i norsk næringsliv, noe vi ser på vår egen vekst i et marked hvor det i de siste par årene også har kommet flere tilbydere.
De fleste interimlederne vi leier ut går inn i rollen som CEO eller CFO. Selskapene som i 2019 leide inn interimledere fordelte seg hovedsakelig mellom internasjonale selskaper og datterselskaper av disse (ca. 25 %), private equity (ca. 30 %) og private og familieeide selskaper (ca. 30 %). Det er spesielt gledelig at en økende andel av interimlederne er kvinner – 27 prosent i 2020 mot 22 prosent i 2019. Andelen kvinner er fortsatt for lav, men vi er på rett vei til det mangfoldet vi trenger.
» Se video fra foredraget til Vegard Rooth her.
Jøtul flagger ut, Q-meieriene satser i Norge
Etter en inspirerende innledning av konferansier, Knut Skeie Solberg, som er kommunikasjonssjef i Norges Friidrettsforbund, gikk vi over til årets hovedtema. I fjor satte vi søkelyset på retailbransjen – i år valgte vi å se nærmere på produksjonsbedrifter og hvorfor noen flagger ut, mens andre satser alt i Norge.
På podiet fikk vi høre Q-sjef, Bent Myrdahl og Jøtul-sjef, Nils Agnar Brunborg fortelle to ganske ulike historier om hvordan det er å lede en produksjonsbedrift i Norge.
Q-meieriene startet opp i 1997, året etter at Tines monopol ble oppløst. En trang fødsel med beinhard konkurranse og dårlige rammevilkår tvang dem til å bli kreative. Slik ble Qs DNA og kultur formet – en kultur hvor det er greit å feile, og der man tør å prate om det. De har til og med et eget museum hvor alle Qs «bommerter» står utstilt. Q har satset stort på forbrukerdrevet innovasjon og har søkt å tilfredsstille kundenes behov med fleksibel produksjon. Bent bruker også mye tid på å prate med kundene, både på telefon og i sosiale medier. Den oppskriften har gitt en eventyrlig salgsvekst. Bent lovet at Q blir i Norge. Nå investerer de 700 millioner kroner for å utvide produksjonskapasiteten sin. Fleksibel norsk produksjon er kanskje nøkkelordet bak satsingen.
Jøtul er en stolt industribedrift fra Fredrikstad som ble grunnlagt i 1853. Men tidene har forandret seg. Ifølge CEO, Nils Agnar Brunborg, er det kun to grunner til at Jøtul fortsatt eksisterer: Fordi eierne har skutt inn mye penger, og fordi oljekrisen bremset opp lønnsveksten og ga oss en svakere krone, som er gunstig for eksport. På lengre sikt var ikke modellen lenger bærekraftig. Jøtul konkurrerer i en åpen økonomi uten handelsbarrierer, mot selskaper som produserer i Øst-Europa. Jøtul besluttet derfor å flytte produksjonen til Polen, noe de gjorde i januar, men de beholder produktutviklingen i Norge og Danmark. En tøff beslutning, men den sparer selskapet for 50 millioner kroner i året i lønnskostnader og bidrar til at selskapet kan begynne å tjene penger igjen. Å samle produksjon i land med lavere personalkostnader er kanskje nøkkelen for den typen virksomhet Jøtul er.
Dette er to forskjellige norske produksjonsbedrifter som satser helt forskjellig. Begge oppnår økt konkurransekraft gjennom satsingen. Vi ser flere bedrifter i begge kategorier, og vi håper de alle endrer seg raskt nok til å ta markedet!
» Se videoene fra foredragene om Jøtul og Q-meieriene her.
Bærekraftig ledelse, mot og lønnsomhet
«Er det mulig å gjøre verden litt bedre og samtidig tjene penger?», var det retoriske spørsmålet Maren Hjorth Bauer stilte salen. Hun er CEO og grunnlegger av Katapult Ocean. De investerer i oppstartsfirmaer med forretningsmodeller som har en positiv innvirkning på havet. Havet dekker 70 prosent av planeten, regulerer klimaet vårt og er en viktig matkilde. Selskapet har nå en portefølje på 23 selskaper fra 14 forskjellige land. Alle samarbeidspartnere går gjennom et 12 uker langt akseleratorprogram. Med alle de imponerende prosjektene hun viste eksempler på, er jeg overbevist om at menneskeheten kan klare å nå målene vi har satt oss.
Fremgangen har imidlertid en pris. Det kreves at noen satser, forlater sin komfortable åtte til fire-jobb og viser mot – slik som tobarnsmoren Renana Krebs gjorde, da hun bygget opp Algalife. Selskapet hennes utvikler fargestoffer og fiber for tekstilindustrien, en bransje som nest etter olje og gass forurenser mest. Eller folk som Leif Stavøystrand, som startet Evoy. Med en visjon om å fjerne båtrelaterte co2-utslipp utvikler selskapet hans båter som går på strøm. Moderne, modige helter som viser bærekraftsledelse i praksis. Maren Hjort Bauer har definitivt MOT, og hun satser sammen med andre av samme kaliber. Dette gir håp!
» Se video fra foredraget til Maren Hjort Bauer her.
Prestasjonskultur i praksis
Styreleder i Interimleder og tidligere CEO i Posten Norge, Kaare Frydenberg, har mange kulturprosjekter bak seg. Han mener kultur er en av de få tingene man kan skape et konkurransefortrinn på og ga oss oppskriften på hvordan dette kan gjøres. En av forutsetningene han trekker fram er at kulturen må være forankret i verdier – «de grunnleggende prinsippene man er villige til å slåss for». Et annet treffende poeng er at ledere er viktigere og synligere enn de selv tror. Ta gjerne en titt på Kaares tidligere artikler om temaet:
- Ønsket bedriftskultur kan ikke vedtas – den må leves
- Hvordan forme en ønsket bedriftskultur?
- Hvordan sikre en bedriftskultur som overlever?
» Se video fra foredraget til Kaare Frydenberg her.
Hva kan næringslivet lære av kvinnelandslaget i håndball og familien Ingebrigtsen?
Er norske kvinner spesielt gode på samhandling? Vi ser det i lagidretter, men kan det utnyttes bedre i næringslivet? Det var temaet for Marit Breiviks innlegg. Da hun tok over som trener i Larvik i 1992 var den rådende kulturen at «førstesyveren» skulle dra lasset. Hun ønsket at flere skulle få plass til å bidra til løftet, så de ikke ble for sårbare overfor noen få toppspillere. Nøkkelen var å jobbe med å endre kulturen og skape nye rom for utveksling av erfaringer og for teambuilding. Marit tok den unge klubben til sitt første seriegull i 1994 og tok etter det over som landslagstrener. Planen var å bli der et par år. Det ble femten. Det tok fire år å klatre til topps, men under Marits ledelse tok laget 13 internasjonale medaljer.
» Se video fra foredraget til Marit Breivik her.
Gjert Ingebrigtsen snakket om «kunsten å oppdra en verdensmester». Det som også er tittelen på hans nyeste bok sier mye om kulturen i Ingebrigtsen-familien, som har avlet frem både norgesmestere og europamestere, dog ingen verdensmestre – ennå. Selv om friidrettsutøvere er individualister, ofte med store egoer, er «laget» viktig i familien Ingebrigtsen. Som trener har Gjert hele tiden ønsket å se sterke bånd mellom brødrene, noe han forsto han hadde lyktes med på 5000-meterfinalen i VM i Doha. Eller da Jakob symbolsk strakte ut hånden til Henrik midt i løpet, som endte med gull og sølv for Jakob og Henrik på 5000m under EM i Berlin. Gjennom NRK-serien «Team Ingebrigtsen» har vi sett familiekjærligheten skinne gjennom det tøffe ytre. I tillegg til den moralske støtten i søskenkjærligheten har familiens læringer fra Henriks karriere gagnet Filip, Jakob og nå Ingrid, som slipper å gjøre de samme feilene som storebroren.
En god paneldebatt
Vi avsluttet dagen med en paneldebatt, som jeg synes utløste noen veldig interessante resonnementer, takket være gode spørsmål fra salen. Ett gullkorn jeg merket meg kom fra Bent Myrdahl, som snakket om balansen mellom arbeid og fritid: «Vi er veldig opptatt av folk som brenner for Q, men vi vil helst ikke at de skal brenne ut for Q.» Jeg lar det være siste tanke i dette blogginnlegget. Skal du prestere, må du også sette av tid til å lade batteriene!
Debatten kan du se i sin helhet her:
